Stendi
Placeholder

Ungdomsarbeider med verdenserfaring

Vidar Strøm har arbeidet med barn og ungdom i utsatte og traumatiserende livssituasjoner på flere kontinenter.

Stendi barnevern

Det kommer ungdommene som bor i familiehjemmene og institusjonene i Stendis regi i Hordaland til gode. 70% av dem har en annen etnisk bakgrunn enn den norske, og svært mange er enslige, mindreårige asylsøkere.

Vidar begynte i Stendi for tretten år siden. Han er utdannet barnevernspedagog, og har sin mastergrad i barnevern fra psykologisk fakultet. Parallelt med karrieren i Stendi har han arbeidet for Redd Barna og UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) siden 1998. Det har medført jevnlige permisjoner fra stillingen i Stendi, og Vidar er takknemlig for den velviljen han er møtt med når nok en ny permisjonssøknad leveres.

I Stendi er Vidar leder for fosterhjemsavdelingen i Region Vest. Det betyr lederansvar for tretten familier som for tiden har femten barn boende. I tillegg kommer noen nye familier som er i ferd med å gjennomgå nødvendig opplæring. Avdelingen har vokst fort, og vil bruke 2013 til å konsolidere det høye faglige nivået som er blitt synonymt med Stendi.

En vinn-vinn-situasjon

– Når så mange av barna har bakgrunn fra de områdene der jeg har vært ute og arbeidet, blir det en vinn-vinn-situasjon der jeg kan bruke de erfaringene i arbeidet hjemme. Flertallet av de enslige mindreårige kommer fra Hasaraene i Afghanistan, der jobbet jeg i 2001 og 2002. Og kommer det unger fra Afrika, Myanmar eller Balkan, så har jeg erfaringer fra disse områdene også, enten for Redd Barna eller for UNHCR. Jobben er jo i krise- og katastrofeområder der asylsøkere ofte kommer fra.

Førstelinjetjenesten i barnevernet som er de som fatter vedtak ser at den største økningen nettopp skjer i forhold til minoritetsfamilier. For Vidar blir derfor erfaringene han har gjort utenlands en verdifull ballast. Av afrikanere er det overveiende somaliere og eritreere som kommer til Norge, men dette er et bilde som kan forandre seg fort etter hvor det brenner, sier Vidar.

Han ser at jordskjelvet i Iran, med pakistanske forgreninger, erfaringsmessig vil føre til at det også derfra vil komme mennesker på flukt.

Veien inn i en norsk familie

– Unge somaliere kommer fra en nasjon som vel egentlig eksisterer mest på papiret, og de unge afghanerne du arbeider med kan også ha en traumatisk bakgrunn.

Hvordan er deres vei inn i en norsk familie?

– Vi har et godt samarbeid med barnevernstjenesten som tar imot enslige mindreårige og som avgjør hvilken oppfølging de trenger, enten det er fosterhjem eller institusjon. Dette er tjenester Stendi i Bergen kan tilby. Slik blir det en helhet, og vi har spesialisert oss her i vest på et tilbud til enslige mindreårige og barn fra minoritetsfamilier.

Dramatisk fluktrute

Det finnes også likheter i erfaringene de har gjort seg på veien. En vanlig rute for de unge somalierne er over Adenbukta til Jemen, der kommer de inn på fluktruta fra Iran til Paris. Hasaraene fra Afghanistan kommer også dit. Det er en dramatisk tur fra Teheran til Paris, forteller Vidar, der beslutningen blir tatt om de reiser til England, til Canada, USA eller Nord- Europa og Norge.

Det er ikke uten videre lurt å sende disse ungdommene inn i familier med tilsvarende etnisk bakgrunn. Vi bruker mye tid på våre familier i forhold til kulturforståelse. Vi bruker den etablerte strukturen til Ungplan der vi skreddersyr tilbudet, og finner familier der de som kommer vil få den romsligheten de trenger. Vi bruker lang tid på de prosessene som fører frem til innflytting, sier han.

Likt behov som norske barn

– Forskningen er delt på dette, om det er etnisk like familier som vil være det beste. Du slipper noen problemer, men på lang sikt skal dette være en integreringsprosess i det norske samfunnet. Så, det de trenger er det samme som norske unger. Mye omsorg, og å få bygget selvtillit og selvfølelse og ikke minst språk. Vi har vært heldige og hatt gode familier som har fått mye erfaring med disse ungene. Og, her som i arbeidet “ute” bruker vi erfaringer fra resiliens-forskning og barnekonvensjonen som sentrale tilnærminger til utfordringer barna står overfor.

– Så får vi jo også ungene som er andre- og tredjegenerasjon med en annen etnisitet. Allikevel, det vi bruker mest tid på er matchingen, mye mer enn etnisk bakgrunn smiler Vidar. Det er ikke noe mål for oss at vi skal ha flest mulig unge med en annen etnisk bakgrunn, men det er interessant at det er blitt sånn.

Anerkjent tilbud

– Er det en faglig seier at dere i Stendi Vest er i stand til å håndtere denne krevende klientgruppen?

–Ja, det synes jeg. Vi har fått en posisjon der Stendi Region Vest er den foretrukne enheten. Vi har vært tidlig ute med å bygge opp tilbudet, og det er fint å få anerkjennelsen. På den måten blir vi et supplement til det offentlige heller enn noen som leverer identiske tjenester.

–Hvordan har de det, ungene som kommer til deg etter å ha blitt sendt jorda rundt for å komme vekk fra situasjonen i hjemlandet?

– Du kan si noe generelt, men unger er jo skrudd sammen forskjellig. Noen tåler dette godt, noen er blitt plukket ut og gitt muligheten for å skape seg en bedre fremtid i Norge. Andre er kommet etter å ha reist i all hast. For de er det fryktelig vanskelig. Det vet ikke hvordan det er gått med familien, lever mor, lever søsken? De fleste tar de etablerte smuglerrutene, betalte turer fra Teheran til Paris der de blir utsatt for mange potensielt traumatiserende hendelser. De passerer grensa mellom Iran og Tyrkia over høye fjell like inntil Aserbajdsjan. De reiser om natta, det kan være glatt, og i en gruppe på opptil førti forsvinner det alltid en eller to. De blir tatt eller ranet eller sklir utfor. Og er du kommet til Tyrkia, så skal du over til Hellas og den biten reiser de i små gummibåter. Du vet aldri hvordan været er, og de fleste har heller aldri sett havet. Så, det er mange av etappene til Europa der de blir utsatt for ting som kan være mer dramatiske enn det som fikk dem til å rømme i utgangspunktet.

Sterke unger

– Det som slår meg er hvor sterke disse ungene er. De er overlevere, de er motstandsdyktige og har et ønske om å klare seg og få ting til. Da blir det viktig for oss å bruke styrken deres når de kommer til oss. Med tanke på skolen, nærmiljøet og veien inn i det norske samfunnet. Jeg gjorde en studie på Hasaraene som er kommet til Norge for to år siden. De får mange overraskelser når de er kommet til Norge. De ser et land som byr på mange muligheter for dem, og samtidig ser de på oss norske som veldig spesielle. En av dem fortalte meg at da han var på besøk og det var middagstid, så følte han at han måtte gå hjem, mens de han besøkte så det som en selvfølge at den besøkende ble og spiste med dem.

–Det er også viktig i deres øyne at vi skal skjønne hvilken bakgrunn de kommer fra. Da blir det viktig for oss å kunne forklare hvilken kontekst de møter her, og hvilke forventninger som vil bli stilt til dem. Og der skjer det mange misforståelser når vi bruker for liten tid på å bli kjent.

Styr klar av stakkarsliggjøring og offerrolle

– Hvordan forblir du fagperson og unngår å gå deg vill i empati og emosjoner?

– Du skal jo være empatisk, selvsagt, men ikke bare det. For min del har jeg jobbet mye ute i krig- og katastrofesituasjoner og har sett mye. Min erfaring er igjen at unger er utrolig sterke. Da blir det viktig for alle at vi ikke gjør ungene som kommer til oss til offer. De er individer som kan klare skolen og å få seg et godt liv i Norge. En ting er å forstå person og bakgrunn, men ved å gjøre dem til offer er du også skyldig i en stakkarsliggjøring. Ungene er fulle av ressurser. En fjortenåring som har reist den veien de har kan klare det meste.

– Det er gjort mange studier på mennesker som har vært utsatt for terrorangrep som det vi så i Boston. De viser at de som er blitt utsatt for dette og er behandlet som ofre, er langt mer utsatt for å utvikle traumer enn de som er blitt aktivisert ved å gjøre noe aktivt i situasjonen. Deltakelse og involvering er utrolig viktig i forhold til psykisk helse, og behandler du folk som ofre er det fort det du får også.

Hvor vil du tilbake?

– Av alle lokalitetene du har vært, Myanmar, Afghanistan, Sri Lanka, Afrika - hvor skulle du helst reist igjen?

– Det som er frustrerende er å reise ut i inntil seks måneder. Enten du rehabiliterer barnesoldater, eller bygger psykososiale program i flyktningleire eller ettersøking av unger som er skilt fra foreldrene sine - så bruker vi kunnskapene våre til opplæring av lokale sosialarbeidere. Så den kunnskapen vi har blir liggende igjen i de landene vi har arbeidet i. Så er det likevel sånn at når du har vært en periode i et land, tilegnet deg kulturen, kommet i kontakt med folk for så å reise hjem. Da lurer du alltid på hvordan det er gått med menneskene du har møtt. Du legger alltid igjen litt av deg selv og det er alltid litt vanskelig, men jeg har gjort det så mange ganger de siste femten årene at jeg har vennet meg til det. I disse tider har vi jo internett og Facebook, og jeg har utrolig mange som sender meg meldinger fra der jeg har vært om hvordan det går med folk. For å svare på spørsmålet ditt, så kunne jeg tenkt meg å reise tilbake til alle de stedene jeg har vært, men Sri Lanka er der jeg har brukt mest tid og det har en spesiell plass i hjertet mitt.

– Egentlig er jeg privilegert som kan reise rundt og bruke kunnskapen min, og få gjort et dypdykk i andre kulturer og få gjort nytte for meg og kanskje utgjøre en liten forskjell for folk som sliter. Jeg synes jeg er heldig som har den arbeidsgiveren jeg har, og ikke minst har jeg en familie som lar meg få lov til å fortsette. Etter 15 år så ligger dette i blodet. Jeg får tilbud hele tiden, og kunne vært i Etiopia. Det har jeg valgt å takke nei til i den fasen vi er i med oppbyggingen av tilbudet vårt, vi er for å si det pent, ikke for mange ansatte.

– Høsten 2013 blir det antakeligvis en periode i Syria, hvis FN kan garantere for et akseptabelt sikkerhetsnivå, og det har jeg veldig lyst til.

Artikkelen er fra 2013

Ta kontakt

Relaterte artikler

Kontrast

Skriftstørrelse

Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre siden for våre brukere. Les mer om hvordan vi bruker det her.