Etter ni års utdanning innen barnevern og flere år i yrkeslivet kom Emilie til et veiskille. Hun ville hjelpe sårbare barn, men følte hun ikke strakk til i jobben. Så ble hun fosterforelder på heltid.

En forventningsfull stemning hviler over kjøkkenet i den trivelige eneboligen i Sandefjord. Det er dagen før Emilies andre fosterbarn skal flytte inn, og alt er klart for å ta imot det nye familiemedlemmet.

– Jeg har alltid ønsket å jobbe med barn som har hatt det vanskelig. Kanskje har det sammenheng med at jeg er eldst i en stor søskenflokk. Hjemmet vårt har veldig mye kjærlighet å gi, og det gir meg utrolig mye å kunne være den som bygger opp en trygg og god relasjon til et relasjonsskadd barn.

Lang utdanning innen barnevern

Emilie er yngre enn mange fosterforeldre, og skiller seg også ut ved å ha en lang utdanning innen barnevern. Hun har en bachelor i flerkulturelt barnevern og mastergrad i flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge, i tillegg til videreutdanning i flere relevante tema som vold i nære relasjoner, sorg, traumer og kriser hos barn.  

Fagkunnskap gir trygg omsorg

Emilie fikk sin første plassering som 28-åring gjennom Stendi. Nå venter hun og ektemannen på enda et lite barn. Nå håper de at den lille jenta som har flyttet altfor mange ganger i løpet av sitt korte liv kan få et endelig og trygt hjem hos dem.

– At barn må flytte fra hjem til hjem, fra institusjon til institusjon er nye overgrep fra oss som samfunn. Derfor har jeg valgt å bli fostermor på heltid. Min lange utdannelse gjør meg veldig godt rustet til å håndtere utfordringer som kan oppstå. Når det stormer som verst, går jeg inn i rollen som terapeut. Det gir meg en trygghet og ro i jobben, og jeg føler jeg får brukt kompetansen min.

Hvorfor klarer noen barn seg bra i livet?

Emilie ble tidlig opptatt av å hjelpe barn som har kommet under barnevernets omsorg. Det var spesielt et spørsmål som opptok henne. Hva gjør at det likevel går bra med noen barn som kommer fra hjem med grov omsorgssvikt, opplevd vold og seksuelle overgrep og flyttet mange ganger?

– Det er mye forskning på de barna som ikke klarer seg, men lite på de det går bra med. Så dette valgte jeg å fordype meg i bacheloroppgaven min, og videre i avhandlingen min. I den forbindelse intervjuet jeg mange tidligere barnevernsbarn.

– Utsulta på normale opplevelser

Det første Emilie oppdaget var at majoriteten av de barna det hadde gått bra med hadde fått fullført videregående utdanning.

– Men kanskje like viktig var det at de hadde hatt noen som så dem, som støttet dem. Det kunne være en lærer som sa hei på morgenen, en ansatt på en institusjon som lurte på hvordan de hadde det, en fostermor som tok de med i svømmehallen, eller som de fikk bake boller sammen med. De følte at det var trygge voksne som så dem. Mange fosterbarn er helt utsulta på normale opplevelser. Da fikk jeg lyst til å være en slik voksen, og gjøre de enkle tingene som disse tidligere barnevernsbarna hadde lært meg var så viktig.

Fostermor tilbereder mat ved kjøkkenbenken.

Hadde mer å gi – ble fosterforelder på heltid

Emilie har i flere år jobbet med utsatte barn og unge, som tilsynsfører i barnevernstjenesten, i barnehage, på skole og i institusjon. Etter hvert innså hun at hun hadde langt mer omsorg å gi enn det hun fikk realisert i disse stillingene.

– Jeg fikk gode tilbakemeldinger på jobben, jeg jobbet i gode team med dyktige ansatte, men jeg følte meg presset. Det ble mest brannslukking, jeg strakk ikke til. Jeg ønsket å bidra med mer fremgang og utvikling hos barna, og opplevde at det var vanskelig å få tiltak til å fungere over tid.

Ifølge Emilie er dette spesielt relevant når man jobber på institusjon, der det er mange ansatte som er involverte rundt hvert enkelt barn.

– Du jobber med flinke ansatte, men alle med ulike erfaringer, ståsted og motivasjon. I tillegg er arbeidsmengden stor.

De livsviktige hverdagsopplevelsene

Emilie opplever at hun får en helt annen ro og kontinuitet når hun jobber med omsorg for ett barn i eget hjem. Og det å kunne videreføre gode opplevelser fra egen barndom til et sårbart barn oppleves spesielt meningsfylt.

– Som fostermor kan jeg gi barnet disse livsviktige små hverdagsopplevelsene, kjærlighet og omsorg døgnet rundt. Å spise pizza sammen en lørdagskveld, lese en bok på sengen, få med matpakke på skolen. Opplevelser som andre tar for gitt.

Som fosterfamilie i Stendi står du ikke alene

Å gå fra en jobb med mange kollegaer til å jobbe med omsorg hjemmefra, kan være en overgang for mange. Emilie er imidlertid ikke i tvil om at hun har valgt rett.

– Jeg vet at jeg med min erfaring og kompetanse har mye å bidra med. Dessuten får jeg veldig god oppfølging av Stendi, forsterkning og avlastning ved behov, og ikke minst anerkjennelse. Jeg kan alltid ringe fagkonsulenten min i Stendi, og er ikke hun tilgjengelig, har de et nettverk av støttespillere. Jeg føler aldri at jeg står alene i jobben.

Få mer informasjon om fosterhjem. Fyll ut skjemaet: