Traumebevisst omsorg (TBO)

Traumebevisst omsorg (TBO) tar utgangspunkt i hvordan krenkelser og psykologiske traumer påvirker barns utvikling og fungeringsevne. Målet med TBO er å sikre at barn ikke blir utsatt for ytterligere skade, at de blir forstått, og at deres behov blir møtt.

Flere av barna vi jobber med strever med ettervirkninger og konsekvenser av omsorgssvikt. De kan ha vært utsatt for vanskjøtsel, ha blitt oversett eller opplevd vekslende og uforutsigbar omsorg.

Disse barna kan ha opplevd mye vondt, som overgrep, vold, rus og psykiske belastninger, og dermed vært utsatt for alvorlige svik av voksne som skulle ta vare på dem.

Traumer og traumatisk stress hos barn og unge

Vonde oppvekstvilkår som er så overveldende og uforståelige at det ikke er mulig for barna å ta inn over seg, kan forårsake et psykisk traume. Det kan føre til psykiske lidelser, mangel på selvtillit og vansker med å knytte seg til andre mennesker.

Barna trenger beskyttelse mot nye overgrep og krenkelser. De må bli forstått, og deres behov må bli møtt av voksne med kunnskap og kompetanse. Krenkelser og psykologiske traumer kan påvirke alle aspekter ved et barns utvikling; biologisk, emosjonelt, kognitivt og sosialt.

Traumebevisst omsorg er ikke en metode, men snarere en forståelsesramme som tar høyde for barn og unges livsbetingelser, med spesiell vekt på opplevelser i tidlig barndom.

Hvordan bruker vi TBO i våre fosterhjem?

Å jobbe med traumebevisst omsorg handler om å forstå hvordan barnets stressnivå påvirkes av ulike triggere. Det kan være ting som ubevisst setter dem tilbake, og vanskelige eller skremmende ting de har opplevd. Den utfordrende atferden mange traumatiserte barn viser, kan vekke kontrollerende og straffende reaksjoner fra voksne som har omsorg og ansvar for dem.

Vi i Stendi ønsker å flytte fokus fra et barns negative atferd, til å prøve å forstå smerten som ligger bak en handling. En av de viktigste utfordringene er å møte smerten, uten å skape ytterligere smerte ved straffende og kontrollerende reaksjoner.

Våre fagkonsulenter ruster derfor fosterforeldre til å forstå hva som skjer, slik at vi kan hjelpe barna. En helbredelsesprosess være både kompleks og langvarig, derfor er alle voksne i barnets hverdag viktige for utvikling og funksjonsnivå.

Det er tre grunnpilarer innen TBO: Trygghet, Relasjon, Følelsesregulering.

Grunnpilar 1: Trygghet

Opplevelse av trygghet er et grunnleggende behov hos barn. Dessverre er utrygghet blant kjerneopplevelsene til barn som har vært utsatt for traumer. Deres omsorgspersoner har ikke vært tilgjengelige, og barna har måttet regulere seg selv.

Barna utvikler da gjerne mistillit til voksne de kommer i kontakt med, de blir vaktsomme og har en rekke strategier for å holde voksne på avstand. Derfor er det helt avgjørende å skape trygge miljøer rundt barna. Det kan ta tid å etablere trygghet, men det er et kritisk element som må være på plass.

Fysisk trygghet

Barn som har opplevd vold eller overgrep, kan oppleve enkeltsituasjoner eller visse omgivelser som ubehagelige. Selv om situasjonen er trygg, kan det oppleves utrygt, basert på tidligere erfaringer. Klarer vi å identifisere hva som skaper utrygghet og legge til rette for økt trygghet, bidrar vi også til utvikling og læring.

Relasjonell trygghet

Barn som har opplevd at voksne har vært fraværende, utagerende, voldelige eller ustabile, vil ta med seg disse erfaringene inn i nye relasjoner. Derfor må vi gi barna opplevelsen av at det finnes voksne som er til å stole på, og bidra til at de opplever relasjonell trygghet.

Emosjonell trygghet

Barn som har opplevd mye vondt kan ha ulike smerteuttrykk. De kan opptre irrasjonelt og voldsomt; et uttrykk for indre følelseskaos hvor tankehjernen kobler ut. De trenger voksne som kommer dem følelsesmessig i møte, og som kan hjelpe dem med å regulere de vonde følelsene.

Kulturell trygghet

Alle mennesker trenger å føle seg som en del av flokken. Barn trenger voksne som får dem til å føle seg inkludert, selv om de måtte utvise en atferd som skiller seg ut i form av at den ikke anses som «normal» eller representativ i et gitt miljø.

Grunnpilar 2: Relasjon

Mange av barna og ungdommene vi jobber med har vonde brudd i bagasjen. Deres erfaring er at de ikke er verdt å elske. «Jeg er umulig, jeg får ikke til noe, ingen vil ha meg, ingen holder ut med meg». Dette har blitt en indre arbeidsmodell som de styrer livet sitt ut fra. «Ingen vil meg vel, jeg er nødt til å klare meg selv».

Når disse barna kommer til oss, og vi plasserer dem i et nøye utvalgt hjem som sier: «Vi skal ta vare på deg, vi skal bli glade i deg, du skal få bli her», går barna ofte inn i en motreaksjon. De tror ikke noe på det, og prøver aktivt å motbevise.

Barn som har vært utsatt for traumer, har lært å forbinde voksne med vonde følelser. Dette kan føre til mistenksom, unnvikende og uvennlig atferd. Omsorgsoppgaven blir å endre assosiasjonene, slik at positive følelsesmessige reaksjoner (glede, lykke, trygghetsfølelse) kan utvikles sammen med voksne. Det handler også om å hjelpe dem til å skille mellom hva som skader dem, og hva som er trygt.

Som voksen må man tåle å bli avvist, uten å avvise tilbake eller svare i affekt. Tåle å være nær, vise kjærlighet og raushet, på tross av avvisningen. For barnet handler det om å lære å stole på den voksne.

Grunnpilar 3 – Følelsesregulering (affektregulering)

Barn som har hatt en vanskelig start på livet, kan få en forsinket reguleringsutvikling. De utvikler gjerne egne mestringsstrategier, det være seg selvskading, rus, å rømme hjemmefra eller utagerende oppførsel.

Hva er toleransevinduet?

Alle mennesker har et toleransevindu. Er du innenfor vinduet ditt, er du i balanse: Dine kognitive ferdigheter er skrudd på, du evner å snakke med andre, du bruker tankehjernen din. Og du gjør tankene dine tilgjengelig for de de rundt deg.

Å være inne i toleransevinduet kan beskrives som en tilstand hvor at man «føler klart og tenker klart». For å fungere best mulig, er det derfor viktig å holde seg innenfor vinduet.

Over- eller underaktivering kan føre til problemer med søvn, konsentrasjon, hukommelse og læring, i tillegg til forvirring og vedvarende «på-vakt»-tilstand.

Å plutselig stå ovenfor en skremmende situasjon, vil føre til at vi går ut av vårt toleransevindu. Autopiloten overtar; hvordan agere ovenfor trusselen? Dette er ingen viljestyrt prosess i hjernen. Alarmberedskapen slår seg på, man har ikke lenger kontroll. Og det er likt for barn og voksne. Men for et barn som har opplevd omsorgssvikt, blir alarmsystemet ekstra aktivt og lettantennelig. Når alarmen går, inntreffer en av de tre F’ene: 

Fight, flight eller freeze

Du enten sloss, rømmer eller fryser – en allmennmenneskelig reaksjon. Noe som ligger dypt i vår alarmberedskap, men som ikke alltid er like lett å gjenkjenne.

• «Fight» er ikke bare at man sloss med knyttnever; man kan bli overaktivert, sint, ute av seg eller hyperaktiv. Noen greier ikke finne roen, får motorisk uro.
• «Flight» kan være en tilbaketrekning, et barn som vil gå på rommet, som ikke orker å snakke med deg, som avviser.
• Barna som opplever «freeze» kan dissosiere så mye at de blir helt borte, altså nesten besvimer.

Det er helt sentralt å forstå dette. For et barn med en alvorlig traumehistorie kan en trigger føre barnet rett tilbake til en skremmende opplevelse. Det kan være et enkelt sanseinntrykk – en lyd, noe som forbindes med noe faretruende.

Klirring av flasker kan for eksempel være veldig voldsomt for et barn som har vokst opp med alvorlig rus. Sanseinntrykk kan sette barna i en alarmberedskap, og dette må vi voksne forstå. Traumebevisste omsorg kan hjelpe oss å møte barnets behov.

Hvordan bedre barns følelsesregulering?

Følelsesregulering handler om å finne gode måter å håndtere inntrykk på, sammen med barna. Sunne måter å imøtegå vanskelige følelser på, bearbeide påtrengende tanker og identifisere opprørende sanseinntrykk.

Først når vi er kjent med hva som utløser barnets reaksjoner, kan vi hjelpe dem med å regulere uroen. Verktøy som toleransevinduet kan gradvis lære disse barna å se hvor de er; utenfor eller innenfor. Å forstå egne symptomer, kan ha en stabiliserende effekt. Og sakte, men sikkert, blir utsikten bredere.