Hei! Din nettleser er utdatert og støttes ikke av våre nettsider. Heldigvis er det enkelt å oppgradere!
Klikk her for å bytte til en moderne og sikker nettleser
Stendi

Det beste som kunne skjedd – i en vanskelig tid

Ingers ektemann Halvard ble syk som 55-åring. Halvard som var en elsket ektemann og far, hadde en høy stilling i kommunen og stor anseelse i lokalmiljøet, endret gradvis personlighet.

Gammel mann som mottar omsorg - Stendi

Vi gjør alt vi kan for å tilrettelegge omsorgen for hver enkelt tilfelle (illustrasjonsbilde).

Han ble rastløs, og fikk et uforutsigbart sinne. Til slutt hadde ikke Inger krefter igjen til at han skulle bo hjemme lenger.

- For meg var det selvsagt en stor barriere å sende mannen min vekk fra vårt hjem. Sett i etterkant var dette likevel det beste som kunne skjedd. Jeg hadde dårlig samvittighet, men hadde ikke noe valg. Og jeg måtte tenke på resten av familien, forteller Inger.

Forsto ikke hvor syk han var

I starten forsto ikke familien hva som var galt. Inger trodde først det var psykiske problemer. Samlivsterapi og flere medisinske utredninger måtte til før Halvard fikk diagnosen Frontotemporal demens. Da var han 59 år.

- Han forsto ikke hvor syk han var. Han dro stadig innom jobben selv om han etter hvert ble 100 % sykemeldt. Hjemmesykepleie var ikke nok. Han kunne være veldig urolig om nettene, og dette gjorde at jeg ikke fikk søvn og ble enda mer utslitt. Han kjørte også bil selv om førerkortet var inndratt, forteller Inger.

Fem krevende år

Halvards sykdom ble en stor belastning for familien. Han som hadde vært den diplomatiske, rolige som aldri snakket stygt om noen, ble voldelig. Han kunne fortelle de verste ting, og satte familien opp mot hverandre. Samtidig hadde Inger små barnebarn å ta seg av, og en datter i sorg over farens sykdom. Selv bar hun på sin egen sorg – over å ha mistet mannen sin. Etter fem krevende og kaotiske år for familien, måtte Inger ta den tunge beslutningen om å overlate oppgaven med å ta seg av ektemannen, til andre. Halvard var 60 år da han kom til Stendi.

- Jeg gruet meg og bygget opp et forsvar for avgjørelsen om at han ikke kunne bo hjemme lenger, for jeg visste at det eneste alternativet var omsorgssenteret og at Halvard ikke kunne være der. Der var jo aktivitetstilbudet tilpasset beboere i 80-årene. Halvard var ung og sprek, men veldig syk.

Det var lederen på omsorgsavdelingen som kjente til mulighetene hos Stendi. Inger og familien fikk tilbud om at Halvard kunne få et botilbud i Lier, 15 mil unna hjemkommunen. Halvard ville ikke dra. Han skjønte ikke hvorfor han skulle dra, og prøvde å rømme i drosje.

- 15 mil er langt. Men det gikk bra, for jeg ble trygg på at jeg hadde tatt det riktige valget for ham. Det handler mye om måten vi ble tatt imot på. Stendi er et profesjonelt omsorgssted. De så enkeltpersonene – både Halvard og familien. Halvard kunne ikke behandles, så alt dreide seg om omsorg og å holde ham i aktivitet. De forsto hvordan de kunne kommunisere med ham. De laget et aktivitetsopplegg som var tilpasset hans sykdomsbilde, sier Inger.

Siden Halvard elsket å kjøre bil, ble han tatt med på biltur nesten hver dag. Han var også glad i dyr, og var mye ute på Grønn Omsorg for å se på dyrene der. Han var på fotballkamper, tippet på Keno, dro på bowling og svømming. Aktivitetene ble hele tiden tilpasset hans sykdom.

- I starten kjørte jeg et par ganger i uken 30 mil for å dra på besøk til Halvard. Etter hvert som han ble sykere, og jeg ikke turte å ha ham med i bilen lenger, tok personalet ham med på hjemmebesøk til meg. I starten med overnatting – mot slutten på timesbesøk, sier Inger.

Kan ikke få fullrost de som jobbet rundt Halvard nok

- Oppi alt dette har jeg hatt fantastiske opplevelser. De merket når jeg var sliten, og kunne si at i dag trenger du ikke kjøre de 15 milene hit, ta vare på deg selv, vi passer på Halvard i dag. Jeg har blitt ivaretatt og sett. De som jobbet der ble nesten mine venner, sier hun.

Inger er en av flere som har delt sin historie i bokprosjektet ”Langsomme jordskjelv” som handler om å være pårørende til personer som utvikler demens før 65 år. Bjørnar fra teamet rundt Halvard stilte på boklanseringen på Litteraturhuset for å lære. Han har også vært med på Demensaksjonen i Ingers hjemkommune.

- Teamet rundt Halvard har vist et engasjement langt utover det en kan forvente. Det gjør noe med oss når man blir tatt vare på den måten. Jeg er evig takknemlig, for jeg vet det er veldig tilfeldig hva slags tilbud kommunene har. Jeg har vært heldig. Halvard var heldig, avslutter Inger.

Artikkelen er fra 2015

Ta kontakt

Relaterte artikler

Skriftstørrelse

Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre siden for våre brukere. Les mer om hvordan vi bruker det her.