Marie Næss – fra innsiden av psykiatrien
Marie Næss har vært alvorlig psykisk syk fra hun var rundt 14 år. Etter mange år med selvskading, tung medisinering, tvang, rus og flere selvmordsforsøk har hun det i dag bedre, og bor i en av Stendis boliger for heldøgns omsorg.
Marie Næss (28) er også forfatteren av boken «Er jeg på jorden som de sier», utgitt på Kagge forlag høsten 2023.
I dag føler Marie og mamma Gunn seg trygge, men slik har det ikke alltid vært.
Marie er fortsatt syk, men både Marie og moren Gunn forteller at veldig mye ble bedre da Marie for fire år siden fikk en stabil og langt tryggere tilværelse i en omsorgsbolig med personale som er til stede hele døgnet. Det gjorde det også mulig for Marie å få ferdig boken hun har skrevet på i mange år.
Schizoaffektiv lidelse skapte mange år med frykt for familien
Maries mål med boken er å gi et unikt innblikk i psykiatrien fra pasientens side. Hun vil påvirke til mer åpenhet, og en mer helhetlig behandling av personer med alvorlig psykisk sykdom. Diagnosen hun har fått er schizoaffektiv lidelse med bipolare svingninger.
Schizoaffektiv lidelse er en alvorlig psykisk lidelse som innebærer en kombinasjon av symptomer fra både schizofreni og bipolar lidelse. Dette betyr at den som er rammet kan oppleve både perioder med ekstreme humørsvingninger og episoder med vrangforestillinger og hallusinasjoner(Store Medisinske Leksikon). Det kan være utfordrende å opprettholde stabile forhold, arbeid eller daglige rutiner, noe som også kan skape belastninger for familien og de nærmeste.
Marie har dessuten noen tilleggslidelser, og alle årene som alvorlig psykisk syk med mye tvang har også ført til posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Se videointervjuet med Marie, moren og en av de ansatte i boligen
Maries mor Gunn forteller at det var da Marie gikk på ungdomsskolen de forstod at hun var alvorlig syk. Marie hadde tvangstanker, stemmer i hodet og søvnproblemer, men fikk etter hvert god hjelp og tett oppfølging fra barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).
“Vi bodde på sofaen rett som det var, fordi vi ikke ville la Marie være alene om natta.”
Gunn, Maries mor
Overgangen til voksenpsykiatrien
gjorde stor skade
Den store katastrofen kom da Marie ble 18 år, og skulle over fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien. Det var også på denne tiden Marie for første gang ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling, frivillig.
– Det var en helt forferdelig overgang som gjorde stor skade for Marie. Fra å bli båret ganske trygt i BUP-systemet til å bli sluppet ut over en slags avgrunn i Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Å være 18 år og å komme inn på lukket avdeling med veldig syke voksne og eldre mennesker, det var jo et kjempesjokk, sier Gunn.
Mamma og pappa sov på
sofaen for å hindre selvskading
Frem til Marie fikk plass i Stendis omsorgsbolig på Rykkinn hadde hun flere år med mye selvskading, rus og mange akuttinnleggelser på Blakstad. Flere forsøk med ulike boligløsninger og oppfølging har vært prøvd ut. Det har vært mange år med frykt for familien.
– Vi har vært veldig redde for å miste Marie, sier Gunn.
På et tidspunkt fikk Marie en kommunal omsorgsbolig. Utfordringen var at det var 36 beboere, få ansatte, og ingen nattevakt. På denne tiden hadde Marie mye tvangstanker og -handlinger, og var på legevakten flere ganger i uken med alvorlige skader.
I boken sin forteller Maria at hun hørte spesielt én gjentagende stemme som hun kalte Max. Denne stemmen fikk henne blant annet til å kutte seg på underarmene. Selvskadingen gjorde henne til en gjenganger på legevakten. Foreldrene fortvilte.
– Vi bodde på sofaen rett som det var, fordi vi ikke ville la Marie være alene om natta, forteller Gunn.
Føler seg trygge i dag – med bofellesskap
Den store forskjellen til boligen der Marie bor i dag, slik de begge ser det, er at det er tett bemanning og, ikke minst, våken nattevakt. Hun kan styre hverdagen selv, samtidig som hun får den støtten hun trenger.
Gjennom målrettet miljøterapi og samhandling med beboeren, legger de ansatte i en slik bolig til rette for psykisk og sosial vekst, i tillegg til å styrke beboerens egenomsorg. De legger vekt på anerkjennelse og respekt for beboerens integritet og selvfølelse.
– Mamma og pappa har stått på som helter for at jeg skal få hjelp. Jeg har vært utrolig heldig med pårørende som alltid har stilt opp og som alltid har brydd seg, sier Marie.
Gunn forteller at hun og Maries øvrige familie endelig følte seg trygge på at Marie ble tatt vare på, og var trygg.
Fornøyde beboere i Stendis boliger
– Stabiliteten og kvaliteten på de som jobber der og innstillingen om at jobben deres i boligen er først og fremst å ivareta Marie, men også ivareta oss pårørende. Det har vært veldig sterkt å oppleve, sier Gunn.
En beboerundersøkelse gjennomført i november 2023 viser at 90% av beboerne innen psykisk omsorg, rus og demens er fornøyde med det tilbudet de får fra Stendi.
Maries mor er helt på det rene med at et slikt botilbud med tett bemanning er kostbart.
– Ja, det er dyrt å være syk, enten du har kreft eller en annen alvorlig sykdom. Men jeg er ikke i tvil om besparelsen for samfunnet som helhet, ved at Marie slipper mange innleggelser og kan følges opp i sitt eget hjem.
Skreddersydd bemanning og heldøgns
omsorg i boligen
Thomas Ohnstad er avdelingsleder for Stendi Rykkinn, et bofellesskap med tre beboere og døgnbemanning. De som jobber her har en tverrfaglig bakgrunn, med sykepleiere, sosionomer, ufaglærte, og går medleverturnus der de bor i boligen når de er på vakt.
– Det gir en unik mulighet til å etablere gode relasjoner med hver enkelt beboer, og bistå og hjelpe dem i de utfordringene de har. Da Marie kom til oss, hadde vi en god dialog med henne og familien. Det er viktig for oss å ha et godt samarbeid med pårørende.
– Fordi Stendi er en stor aktør, har vi fleksibilitet og kan skreddersy personalgruppen i avdelingen, sier Thomas.