- Et godt støtteapparat har vært avgjørende for oss som fosterforeldre!

Hilde og Arild har vært fosterforeldre i hele 25 år. Samtidig viser en nylig rapport fra Norsk Fosterhjemsforening at nesten 50% av norske fosterhjem ikke vil ta på seg nye oppdrag eller anbefale det for andre. Hvorfor er det slik?

I et boligfelt utenfor Askim ligger hjemmet til Arild og Hilde. Fra utsiden et tilsynelatende ordinært hjem, som føyer seg fint i inn i det hyggelige boligområdet. Men en ting skiller Arild og Hildes hjem fra mange andres. Hilde og Arild har nemlig vært fosterforeldre for hele 21 barn.

– Vi har vært både ordinært fosterhjem, besøkshjem, beredskapshjem og forsterket fosterhjem opp gjennom. Å kunne ha fått bidra til at barn har fått tilbake troen på seg selv, at de er verdt noe, har vært utrolig meningsfylt.

Visste ikke hva de gikk til som fosterhjem

Det hele startet i 1997. Hilde og Arild hadde vært gift i ti år, og fått to egne barn. Da de ikke kunne få flere egne barn begynte spørsmålene å melde seg.

– Vi følte oss rett og slett ikke fulltallige. Jeg har alltid vært veldig glad i barn, og selv om vi hadde fått to flotte unger, så hadde vi mye mer omsorg å gi. Vi vurderte adopsjon, men etter å ha deltatt på Pride-kurs konkluderte vi med at det var fosterhjem vi skulle bli. Derfor var gleden stor da vi endelig fikk møte vårt første fosterbarn. En liten krabat på 1 ½ år.

Gutten ble boende sammen med familien helt til han ble voksen og var klar for å strekke ut vingene og klare seg på egen hånd. 

– Det var mange fine år, men når jeg ser tilbake på det er det mye vi burde gjort annerledes som kunne ha hjulpet barnet bedre. Vi visste rett og slett ikke hva vi gikk til. Vi var ganske blanke på hva skader hos barn kan innebære, vi forstod ikke smerteuttrykkene. Vi fikk ingen oppfølging, ingen som ringte oss for å høre hvordan det gikk. Det var vanskelig å få tak i saksbehandlere, det var ofte bytte av saksbehandlere. 

Halvparten av norske fosterhjem vil ikke ta nye oppdrag

Norsk Fosterhjemsforening tar hvert år pulsen på fosterhjemsomsorgen ved å foreta en spørreundersøkelse blant foreningens ca. 3000 medlemmer som er fosterhjem. Et av funnene i årets undersøkelse viser at nesten 50% av hjemmene ikke vil ta på seg nye oppdrag eller anbefale det til andre.

– Det er høye tall, og jeg må innrømme at jeg tenkte det samme etter vår første plassering. Vi skulle ikke være fosterhjem igjen. Fordi vi følte oss så alene. Men så fant vi ut at det var mulig å være forsterket fosterhjem der du som fosterhjem får en vesentlig bedre oppfølging. Det ble løsningen for oss. Fordi vi ville jo egentlig ikke gi opp.

Et godt støtteapparat ble avgjørende

For Hilde og Arild ble derfor tilgang til et støtteapparat, jevnlig veiledning, skolering og oppfølging avgjørende for at de skulle fortsette som fosterforeldre. De tok kontakt med flere aktører, og valget falt på Stendi.

– Vi likte filosofien. Barnet skal bli en del av familien. Samtidig er jeg opptatt av at flere ordinære fosterhjem burde vært forsterkede hjem. Barn som kommer fra veldig utrygge hjem trenger en voksen som er tilgjengelig hele tiden. De trenger stabilitet og rammer, og du må som fosterforelder være den levende rammen til barnet. Den som trygger og bekrefter, og som er 100% på. Det er en krevende oppgave, men du kan utgjøre hele forskjellen i et barns liv.

Har du det som kreves?

Å være forsterket fosterhjem er ikke for alle. Du må være personlig egnet for en krevende oppgave, men belønningen kan samtidig være stor. Er du den vi leter etter?

Åpnet hjemmet for barn som trengte akutt omsorg

I årene som fulgte åpnet Hilde og Arild hjemmet sitt for barn som trengte beredskapshjem. Noen ble hos familien bare i få dager, mens andre ble over lengre perioder. Felles for alle var at de hadde akutte omsorgsbehov, og trengte voksne som kunne stille opp på kort varsel.

– Det er mange årsaker til at barn ikke kan bo hjemme og trenger beredskapshjem. Det er ikke alltid en tragedie som ligger bak. Det kan være aleneforeldre uten nettverk som trenger akutt avlastning i forbindelse med en sykehusinnleggelse eller sykdom. 

Men ofte er det dessverre mer alvorlige årsaker som ligger i følge Hilde. Noen lever i hjem med rus, andre har opplevd seksuelle overgrep, det kan være psykiatri inn i bildet. 

– Noen av barna har blitt tilbakeført til sine biologiske hjem etter å ha bodd hos oss en periode, andre har fått permanente fosterhjem. Vi har fortsatt kontakt med de fleste, vi besøker hverandre og vi får små oppdateringer av hva som skjer i livet deres. Man blir jo veldig knyttet til barna.

Det ligger alltid en historie bak

Familien har tatt hånd om alt fra nyfødte til tenåringer, mange av dem har vært søsken.

– Når man får telefon midt på natta om at det står to barn på en politistasjon og trenger et trygt hjem, selvsagt sier vi ja. Send dem til oss. Neste telefon handlet om tre barn. Men det skal sies. Du må tåle å få hjertet knust som beredskapshjem. At barnet eller barna som du har blitt så glad i kanskje skal flytte videre til et permanent hjem eller tilbakeføres. Men det er en del av omsorgsjobben.

Samarbeid med biologiske foreldre

For Hilde og Arild har det vært viktig å skille mellom sak og person i samarbeidet med biologiske foreldre, både ved tilbakeføring og når de har hatt barn boende hos seg.

– Jeg har aldri opplevd at foreldre ikke er glad i barna sine. Det ligger alltid en historie bak hvorfor ting har gått galt. Ingen er handlingene sine. Det kan være omsorgssvikt som ligger flere generasjoner tilbake, og som har fått forplantet seg. Dette må vi være vare på. Selvsagt er det vondt å se at barnet ditt velge en annen armkrok enn din.

Fosterbarn trenger trygge rammer

Familien er i dag forsterket fosterhjem for en ung gutt som hadde vært i beredskapshjem hos Hilde og Arild i et par år.

– Gutten kunne dessverre ikke tilbakeføres til mor, og da var det viktig for både henne og oss at han ikke skulle oppleve nok et brudd. Men det var et krav fra oss til barnevernstjenesten at vi skulle få oppfølging av Stendi for å kunne klare omsorgsoppgaven. Vi samarbeider i dag godt med biologisk mor, og har tett kontakt med vår faste fagkonsulent.

For Hilde og Arild har det vært viktig å etablere trygge rammer rundt barna, og tilnærme seg hvert enkelt barn på barnets premisser.

– Det er mange årsaker til barns smerteuttrykk. Mange har ikke hatt en voksen å speile. Dersom en av foreldrene eksempelvis er psykisk syk, kan det være vanskelig for et barn å lese ansiktsuttrykkene til den voksne, og få bekreftelse. Er det jeg gjør nå riktig? Er det andre gjør mot meg riktig? Mange barn har aldri hatt rammer, da må vi lage disse rammene. Etablere de enkle hverdagsrutinene, alltid være tilgjengelig, la barnet finne roen i eget tempo, og alltid være den trygge basen de kan vende tilbake til. Som voksen, å få ta del i de små museskrittene som gjør barnet stadig tryggere, det er verdt hvert et grått hår vi har fått på hodet opp gjennom.

Man må kunne tåle en trøkk som fosterforeldre

Ifølge Hilde og Arild må man kunne tåle en støyt som forsterket fosterhjem. Man må kunne stå i situasjoner som fra utsiden kan virke uhåndterbare. Og da å kunne lene seg på et veletablert faggrunnlag, med metoder og verktøy som gjør deg i stand til å forstå hva traumer gjør med barn, er uvurderlig. 

– For noen barn som har opplevd overgrep kan eksempelvis kveldsstell være traumatiserende og trigge gamle minner. Du kan oppleve at barnet kler av seg alle klærne foran mannen i huset, bare for å få «det vanskelige» overstått. Da er det viktig å forstå hva som skjer, og få lufta tankene sine med fagkonsulenten. Få tilbakemelding på at du håndterte situasjonen bra når du betrygga barnet om at «her i huset, er det ingen som skal kle av seg, du er trygg her.»

Det er alltid hjelp å få

Hilde og Arild kan fortelle om sterke episoder. Om barn som aldri har fått servert varmt mat, om barn som skader seg og barn som benytter enhver anledning til å rømme.

– Dette er barn som har det fryktelig vondt. Vanskelige situasjoner kan oppstå hele døgnet. Da er det veldig betryggende å kunne sparre med en fagkonsulent som kjenner deg og som kjenner barnet. I Stendi kan vi i tillegg ringe vakttelefonen 24/7. Vi vil alltid få veiledning og vi vil alltid få hjelp.

Ønsker å trekke frem det positive

Til tross for mange tøffe tak er det likevel de mange positive sidene ved omsorgsjobben Hilde og Arild ønsker å trekke frem. 

– Å kunne bidra til gode endringer i et barns liv. Å få oppleve at huset fylles med latter og barnestemmer. Spise frokost sammen, snakke sammen, lese bok. Å kunne gi et barn sin første julegave. Å kunne gi barn helt hverdagslige opplevelser som vi andre tar for gitt. Å se en søskenflokk av herlige unger marsjere over stuegulvet i påvente av regn, ikledd sine første sett med regntøy. For så å måtte ta ut hageslangen fordi de er så spente på å få prøve dem i vann at de ikke klarer å vente.

Ikke minst ser paret verdien av at de i ettertid har kunnet le av enkelte episoder, å ha litt galgenhumor.

– Å tørre å berøre det vanskelige, å tørre spøke med det såfremt barna tåler det. Å vise i praksis at man alltid kan starte med blanke ark igjen, er en viktig del av omsorgsoppgaven. Den dagen jeg slutter å bli berørt, på godt og på vondt, da kan jeg heller ikke være fostermor, avrunder Hilde.

Ta kontakt

* Feltet må fylles ut