Hvem er barna, og hvordan kan vi hjelpe dem?

Fosterbarn er like forskjellige som alle andre. Det barna likevel har til felles, er at de ikke bor hos sine biologiske foreldre, og har levd under kår og betingelser som har gjort at de ikke har fått utviklet seg i samsvar med sitt potensial.

Familiehjem hos Stendi med to fosterforeldre og to ungdommer

Hvert enkelt barn vi i Stendi Familiehjem møter, har sin egen unike historie. Mange har opplevd omfattende omsorgssvikt. Noen har vært utsatt for vanskjøtsel, neglekt, blitt oversett og har måttet ta vare på seg selv. Andre har levd med vekslende, ustabil eller uforutsigbar omsorg. 

Dette er barn som har opplevd mye vondt. Overgrep, vold, rus og psykiske belastninger har ført til kompleks traumatisering. Alvorlige svik fra voksne som skulle ta vare på dem.

Barn bærer og håndterer smerte på ulike måter

Barn som har opplevd svikt i daglig omsorg har utviklet forskjellige reaksjonsmønstre og mestringsstrategier. I tillegg mangler mange selvsagte ferdigheter og naturlige hverdagserfaringer. Barna har ofte brukt kreftene på «å overleve» i en kaotisk hjemmesituasjon. 

Noen har traumer eller sår. Noen skader seg selv. Noen begynner å eksperimentere med rus. Andre kan utvikle spiseforstyrrelser, eller få utfordringer knyttet til seksualitet. Barn bærer og håndterer smerte og utrygghet på ulike måter. 

Det grunnleggende trekket er usikre forventninger til hva voksne gir, uttrykt som skepsis, mistro og til dels motstand mot voksne. Mange av barna har med seg vonde brudd fra både biologisk familie og ordinære fosterhjem, og en erfaring med at de ikke er verdt å elske. 

Tanker som går igjen er: «Jeg er umulig, jeg er en versting, jeg får ikke til noen ting. Det er ingen som vil ha meg. Ingen holder ut med meg.» Dette har blitt den indre arbeidsmodellen deres, som de styrer livet sitt ut fra. «Ingen vil meg vel, jeg er nødt til å klare meg selv». 

Hvordan hjelpe barn som forventer svik?

Når vi i Stendi Familiehjem får gitt disse barna nye, stabile og omsorgsfulle hjem som ønsker å ta vare på dem, og som sier «vi skal bli glade i deg, du skal være her», er den naturlige reaksjonen avvisning. Dette har de hørt før, og det tror de ingenting på. De kan avvise fosterforeldrene på en slik måte at fosterforeldrene kan tvile på seg selv som kjærlige, gode omsorgspersoner. 

Barna avviser ikke fordi de ønsker å gjøre dette, men det er en måte å beskytte seg selv på. De tror ikke de fortjener å bli elsket. Nære relasjoner kan skape angst fordi det innebærer fare for å bli sviktet igjen.

Vår oppgave er å forstå og jobbe med denne skepsisen. Vi må opparbeide oss tillit hos barna, og gjøre oss fortjent til tilliten. Barna må se og erfare over tid, at det finnes voksne som de kan stole på. Vi må etablere nye og trygge rammer i form av rundt hvert enkelt barn, som gir muligheter for utvikling og vekst.

Vårt mål er endelig: Å gi hvert barn et trygt, stabilt og varig hjem

Fosterbarn har krav på å bli møtt som de unike individidene de er. Deres unike sårbarhet krever individuelt tilpassede tiltak, både i form av omsorg, tilgang til voksne og samfunnstjenester. 

Alle barn har en «gnist» i seg, og trenger noen som ser dem, og tenner gnisten. Plasseringer i våre familiehjem tar derfor alltid utgangspunkt i barnets alder, kulturbakgrunn, modenhet og psykiske, emosjonelle og relasjonelle behov. God matching mellom barna og hjemmene er essensielt, det skaper stabilitet og minsker sjansen for brudd.

Målet for fosterhjemsarbeidet vårt er alltid endelig. Å gi hvert barn et trygt, stabilt og varig hjem.

Er det deg vi leter etter?

Å være forsterket fosterhjem er ikke for alle. Du må være personlig egnet for en krevende oppgave, men belønningen kan samtidig være stor.

Ta kontakt

* Feltet må fylles ut