Fosterforeldre til fire
Nina og Ola har vært fosterforeldre til fire ulike barn siden 2005. Men de mener ikke at de er utpreget ressurssterke, eller at innsatsen er spesielt beundringsverdig.
– Men vi har god plass. Og som fosterforeldre, å høre av en 12-åring at «hjemmet vårt er den beste plassen i verden» betyr utrolig mye for oss sier Nina, når vi treffer henne og mannen Ola ved Alby Gård på Jeløy.
Med oppvekst fra gård som inspirasjon
Paret møttes i «fjøsdøra» på gården der Ola vokste opp, og Nina jobbet som avløser, for over 20 år siden. Sammen flyttet de til et landlig byggefelt i Østfold. Her bor de fremdeles, to voksne og fire barn. Ett har Nina født, tre har de «fått». Eldstejenta på 30 har for lengst flyttet ut.
– Vi snakket tidlig om muligheten for å bli fosterforeldre, fordi vi ikke var sikre på om vi kunne få barn selv. Da vi ble gravide var vi bestemte på at vår biologiske datter ikke skulle vokse opp alene, og kastet oss like gjerne ut i livet som fosterforeldre.
Liv og røre med fire fosterbarn
Paret tok kontakt med fosterhjemtjenestens opplæringsprogram PRIDE, og året etter flyttet den første jenta på 15 inn. For Nina og Ola var det viktig at jenta skulle føle at hun var «kommet hjem». De var veldig bevisst på at dette kunne ta tid, og tok små skritt av gangen.
– Bånd knyttes på mange måter, og her er det ingen fasit. Hun var veldig glad i hjemmelaget mat, så det ble en av døråpnerne. Så ordnet vi rommet hennes slik hun ville det skulle være. Så handlet vi litt klær som hun likte. For det er litt det det handler om. Å bruke tid sammen. De skal jo knytte nye bånd i en ungdomstid der man vanligvis ønsker å løsrive seg fra de voksne.
Vondt å vente
Siden den gang har familien økt med tre barn. Den siste kom etter å ha vært «på vent» i ulike beredskapshjem i to år.
– Jeg brenner for å få ned ventetiden til barna som bor «på vent» et sted de ikke skal bo, med mennesker de ikke skal fortsette å bo med. De vet ikke hvor lenge eller hvem de venter på. Så det å få flere fosterforeldre er kjempeviktig, understreker Nina.
Hun husker tilbake til det første møtet med sistemann og blir tydelig rørt.
– Vi var på besøk i beredskapshjemmet der han bodde. Det er vanlig med litt gradvis tilvenning før barnet kommer permanent i fosterhjemmet. Vi skulle egentlig bare være på besøk i to timer, men ble der i fire. Og da vi skulle reise gikk han og satte seg i bilen og sa. Jeg blir med.
Ola humrer.
– Ja, her var det ikke noe behov for noe tilvenning. Han var overmoden. Ville bli med hjem med en gang han. Det var full klaff. Det er virkelig en liten kar med hjertet på utsiden, altså.
Dere står ikke alene som fosterforeldre
Oppdraget de to har tatt på seg kalles å være et spesialisert fosterhjem. Mens Ola jobber som selger, er Nina hjemme på heltid for å kunne gi barna trygge rammer og nødvendig oppfølging.
– Det hadde ikke gått uten at jeg kan fokusere fullt og helt på omsorgsoppgaven, og samarbeidet med skole, PPT, veiledere og assistenter.
Gjennom årene har de vært fosterhjem på oppdrag både fra det offentlige og det private.
– Jeg vil ikke snakke ned de offentlige, men jeg kan ikke få rost veilederne vi har hatt fra Stendi nok. De er gull verdt. Løfter meg opp når jeg er nede, roser meg. Jeg kan alltid ringe veilederen min, og hun ringer alltid tilbake. Deltar på alle møter. I det offentlige er det litt mer kronglete.
Stendi har grundig oppfølging gjennom veiledning og ulike kurs flere ganger i året.
Ingen er bare det man ser
Tross tett oppfølging er selvsagt ikke hverdagen uten utfordringer.
– Du må være raus, ha tid og tålmodighet med et barn eller en ungdom som har hatt en litt tøff start på livet. Du får ikke endret på det som har skjedd, men du kan være med å skrive en ny historie.
Nina understreker hvor viktig det er å ta en ting av gangen.
– Det er litt som å bygge et hus. Du må begynne på grunnmuren, bygge litt reisverk og ta taket til slutt. Når de kommer til oss er gjerne taket påbegynt, grunnmuren mangelfull og det er gjennomtrekk i veggene, så da må vi ta det fra grunnen, og gjøre huset stabilt, godt, lunt og trygt.
Hva har det gitt dem å åpne hjemme sitt for fosterbarna?
– Masse. Å se at ungene får en ny sjanse. Se at de utvikler seg og blomstrer. Den store familien vår. Gleden over de små skrittene. Hjelpe barna med å finne nøkkelen til å løse utfordringer.
– Å vite ut vi kan utgjøre den lille forskjellen som gjør at resten av livet kan bli ganske greit, selv om utgangspunktet kanskje ikke var det, sier Ola.
Det trengs flere fosterforeldre
Paret har selv vervet flere andre familier til å bli fosterfamilier.
– Om du vurderer å bli fosterforeldre, så gjør noe med det. Tenk ferdig tanken. Ta kontakt og finn ut mer. Du er kanskje bare ett menneske, men for ett menneske kan du bety alt.
