Over 400 barn venter på fosterhjem. Barn med livene på vent. Hva skal til for at alle barna som trenger et trygt fosterhjem skal få dette?
Fosterhjemsomsorgen i Norge trenger nye fosterforeldre hvert år. «Ferske» fosterforeldre trenger solid opplæring, veiledning og støtte for å kunne stå stødig i oppdraget. Fosterhjemskrisen vi nå opplever, handler ikke bare om at vi mangler nye solide fosterhjem. Den handler også om at altfor mange erfarne fosterhjem ikke opplever å få den støtten og veiledningen de har behov for. Mange kjenner de blir stående alene. Når det skjer, trekker flotte fosterhjem seg fra oppdraget.
Oppfølging av hjem – sentralt
Alle fosterhjem trenger oppfølging, støtte og veiledning. Når oppfølgingen blir tilfeldig, frarøves fosterhjemmet den sårt tiltrengte innrammingen. Ofte blir det barnet som betaler prisen for dette.
Familier som er omsorgsbaser for andres barn, trenger oppfølging, støtte og veiledning – uansett om de er fosterhjem, beredskapshjem eller besøkshjem. Skal vi hjelpe fosterhjem til å bli værende i omsorgsrollen, må vi gi dem forutsigbarhet, faglig støtte og holde lav terskel for bistand, når hverdagen treffer.
Krise er ofte siste kapittel. Først kommer slitasjen
Mange fosterforeldre slutter ikke fordi de mangler vilje. De fleste har vilje nok til å flytte fjell. Det de ikke har, er ubegrenset kapasitet.
Hverdagen som fosterforeldre kan bestå av ukevis med avvisning, skolevegringsproblematikk og grensesprengning. Fosterforeldre blir vitne til hvordan samvær for barnet setter kroppen hans i alarmberedskap – og de vet at det tar omtrent ei uke før det bli solskinn igjen. Det kommer søvnløse netter, møter uten ende og ventetid og endelig hvilepuls igjen. Glede i huset, ungdommen ble med bussen, innetid blir holdt og smilet dere har lett etter hos fosterbarnet lyser opp rommet igjen.
I denne berg- og dalbanetilværelsen holder det ikke at systemet sier: Ring hvis det blir krise. Krise er ofte bare siste kapittel. Det første heter slitasje.
Oppfølging og støtte er den stille forskjellen på et hjem som holder, og et hjem som må gi seg.
Hva oppfølging må bety i praksis
Oppfølging må opp på agendaen, høyere og tydeligere, både for nye og erfarne hjem. Det må være reelt, ikke bare en lovnad. Og det må kjennes i praksis.
- Tett veiledning og et forutsigbart oppfølgingsløp, som treffer både barnets og familiens behov
- Avlastning som faktisk gir mulighet for å koble av og samle krefter
- Faglig støtte som hjelper fosterforeldrene til å forstå utviklingsmuligheter, selve systemet, ansvarsområder og mulige hjelpeinstanser
- Forutsigbare rammer og rask hjelp når behovene endrer seg
Lønn og sosiale rettigheter må være trygt og forutsigbart
De fleste som vurderer å bli fosterhjem gjør det ikke først og fremst for lønn. De gjør det fordi de vil gi et barn en stabil omsorgsbase. Men lønn og sosiale rettigheter for fosterhjem kan heller ikke være en bekymring som ligger og gnager i bakhodet. Hvis vi forventer at flere skal ta dette samfunnsoppdraget, og at hjem skal stå i oppdraget over tid, må rammene være forutsigbare og gode.
Menneskene som påtar seg oppgaven skal ikke måtte velge mellom å være et trygt hjem, eller å ha trygghet og forutsigbarhet i egen økonomi. Godene må være på plass. Ikke som gulrot, men som en stødig grunnmur. Det er en del av oppfølgingen, på lik linje med veiledning, avlastning og tilgjengelig fagkompetanse.
Når lønn og sosiale rettigheter er utydelige eller oppleves som uforutsigbare, blir det enda en belastning i en hverdag som allerede kan være krevende.
Fosterhjemsinnsats er også samfunnsøkonomi. Den norske fosterhjemsforening har ved hjelp av analyse- og konsulentselskapet, Menon Economics, beregnet at én krone investert i fosterhjem gir samfunnet elleve kroner tilbake. Det betyr at solid oppfølging av fosterhjemmene er det mest rasjonelle grepet vi kan ta, hvis målet faktisk er stabilitet og bevaring av nye og erfarne fosterhjem.
Det er også grunnen til at vi i Stendi er hovedpartner med Norsk Fosterhjemsforening. Vi deler et enkelt utgangspunkt: Det er like viktig å ta vare på erfarne fosterhjem som å rekruttere nye. For om vi ikke ivaretar fosterhjemmene, hvem skal ivareta barna?
Til deg som vurderer å bli fosterhjem
Du trenger ikke være perfekt. Du trenger ikke ha alle svar. Men du har all rett til å forvente at du ikke skal stå alene.
Spør om oppfølgingen før du sier ja. Forviss deg om at det som beskrives for deg, også reelt er praksis. Hvor ofte blir vi fulgt opp? Hvem ringer vi når det blir krevende? Hvilken veiledning får vi? Hvordan fungerer avlastning? Hvem koordinerer skole, helse og samvær? Hva skjer hvis barnet trenger mer enn vi trodde?
Det er ikke kritiske spørsmål. Det er ansvarlige spørsmål.
I Stendi mener vi at fosterhjemmene er bautaene våre – de som står der, dag etter dag, i krevende omsorgsoppgaver.
Om norsk fosterhjemsomsorg forventer at fosterhjemmene skal stå stødig, må det sørges for at grunnmuren deres er solid. Det betyr at oppfølging, støtte og forutsigbarhet ikke kan være fine ord på et papir – de må være en del av praksisen vår, hver eneste dag.