Ungdomskriminalitet: Handler det om dem, eller oss?

Vi liker å tro at ungdomskriminalitet handler om de andre. De som vokser opp i feil nabolag, med feil venner og kanskje feil foreldre. Det gir en slags trygghet å tenke at problemet ligger utenfor oss selv, i individet, ikke i samfunnet. Men hva om det ikke er så enkelt?

Bak tallene, avisoverskriftene og politikernes strenge retorikk finnes et mer komplekst bilde. Forskning viser at ungdomskriminalitet sjelden handler om onde mennesker; det handler om forhold. Forhold mellom individ og samfunn, mellom håp og utenforskap, mellom trygghet og frykt.

The punitive turn

I den offentlige samtalen ser vi et tydelig skifte, ofte kalt the punitive turn, der samfunnet blir hardere i klypa. Det skal reageres, straffes, markeres. Vi skal vise styrke. Men denne tilnærmingen hviler på en farlig forenkling: at det er individet som er problemet. At individet dermed må kontrolleres, straffes eller låses inne.

Kriminalitet vokser ikke ut av et vakuum

Kriminalitet oppstår i møtet mellom sårbarhet og miljø, mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer og hvordan samfunnet møter disse. Individualisering av problemer skaper avstand. Når vi sier ‘det er de som er farlige’, slipper vi å stille spørsmålet: Hva er det i samfunnet vårt som gjør at noen faller utenfor?

Gjenger oppstår ikke over natta

Gjengene starter ofte som guttegrupper med tilhørighet, vennskap og lojalitet og glir gradvis over i noe annet. Det handler ikke bare om kultur eller etnisitet, men om behov for anseelse, mening og respekt – grunnleggende menneskelige drivkrefter.

Dette sier forskningen

Forskningen viser at generelle tiltak som visitasjonssoner og ‘alvorsprat’ fra politiet gir blandede resultater. De som virkelig lykkes, er de som tenker målrettet. De som ser de få ungdommene som faktisk står bak mesteparten av kriminaliteten, og møter dem med både konsekvens og relasjon.

Tillit er nøkkelen

Politiet i Norge fortjener ros. Oppklaringsprosenten er høy, og samarbeidet over landegrenser er imponerende. Det er et resultat av tillit, ikke frykt. Tillit skaper trygghet. Når vi mister tilliten til hverandre og til systemet, vokser avstanden, og kriminaliteten får grobunn.

Så kanskje vi må våge å stille et ubehagelig spørsmål: Når vi snakker om ungdomskriminalitet, snakker vi egentlig om dem, eller snakker vi om oss?

Zemir Popovac, psykologspesialist hos oss Stendi