Intervju med Monica Follestad, regionleder for omsorgstjenester i Stendi
Omsorgssektoren står i et krysspress: strammere kommuneøkonomi, økende behov og kamp om kompetanse. I Omsorgsrapporten har Stendi samlet innsikt og fakta, og i dette intervjuet får du vite hva vår regionleder tenker om potensialet i rapporten.
>> Les om hva Omsrogsrapporten er.
Vi har snakket med Monica Follestad, regionleder for omsorgstjenester i Stendi, om situasjonen i omsorgs-Norge, hva Omsorgsrapporten kan bidra med – og hva hun håper kommuner og samarbeidspartnere sitter igjen med etter å ha lest den.
>> Les mer om Monica Follestad i et tidligere intervju her.
Presset øker – og det merkes i bestillingene
Follestad beskriver en sektor der mange opplever det samme presset, uavhengig av om man jobber i kommunen eller leverer tjenester på oppdrag. – Kommuneøkonomien er presset og færre skal forsørge flere, innleder hun.
Regionlederen merker også at pris stadig oftere får mer plass i dialogen og at det kan skape et krevende spenn mellom ambisjon og handlingsrom.
– Kommunene sier til oss: Dere leverer høy kvalitet, men vi etterspør ‘godt nok’.
I praksis kan dette utgjøre et paradoks, forteller hun: Leverandører konkurrerer om avtaler og strekker seg for å levere svært godt, samtidig som noen kommuner opplever at de ikke har råd til ‘premium‘, selv når brukerne trives og blir værende i tilbudet.
Hvem skal ta vare på de sykeste?
Når Follestad ser fremover, er det likevel ikke økonomien som bekymrer henne mest. Det er folk og kompetanse.
– Hvem skal ta vare på de sykeste, og hvilken kompetanse skal de ha? spør hun.
Hun peker på at mange avtaler krever treårig høyskolekompetanse (sykepleiere og vernepleiere), samtidig som kampen om disse gruppene allerede er hard. Når omsorgsbehovet øker og arbeidskraften blir knappere, mener hun sektoren må bli mer konkret på hvordan kompetansen skal brukes og bygges.
– Vi må utvide hvem som er ‘gode nok’ til å hjelpe, og vi må ha en plan for hvordan vi løfter kompetansen blant helsefagarbeiderne, påpeker regionlederen.
Follestad beskriver et nødvendig ‘løft i flere ledd’: at helsefagarbeidere må rustes til å ta mer ansvar, og at ufaglærte, som utgjør en stor del av arbeidsstokken og ofte gjør en svært god jobb, må få mer systematisk opplæring.
– Ufaglærte gjør en fantastisk jobb, men de har ikke formell utdanning. Med mer opplæring og kursing kan de gjøre enda mer.
>> Se Intervjuet med VID om utdanning og kompetanseheving
Det hun opplever mange undervurderer i den offentlige debatten, er at dette sjelden følges av en tydelig plan. – Alle snakker om bemanningsbehovet, men jeg har ikke sett noen konkret plan for hvordan det skal løses.
Derfor laget Stendi Omsorgsrapporten
– Omsorgsrapporten ble til fordi Stendi ønsket å bidra mer offensivt inn i disse spørsmålene, forklarer Follestad.
For henne handler rapporten først og fremst om dialog: å vise at Stendi ikke bare leverer tjenester, men også kan bidra med innsikt, erfaring og kunnskap inn i kommunenes samfunnsoppdrag.
– Vi ønsker å vise at vi er en kunnskapsbedrift som vil bidra til å løse det vi ser som et felles samfunnsoppdrag, selv om det er kommunen som har hovedansvaret.
Hun trekker frem samarbeidet med analysebyrået Agenda Kaupang og utviklingen av Omsorgsrapporten som et eksempel på hva hun selv har savnet: mer faktabasert oversikt som gjør det lettere å planlegge og diskutere med utgangspunkt i samme virkelighetsbilde.
– Jeg har selv fått mer faktabasert kunnskap. Ting man har hatt en formening om, blir tydeligere når man får tall og analyser til å underbygge det med.
Follestad oppsummerer behovet for Omsorgsrapporten slik:
– Fordi vi trenger å stå sammen om utfordringene som kommer i omsorgsbransjen.
>> Les mer om Omsorgsrapporten og velg tema for nedlastning her
Når tall blir til konsekvenser
I Omsorgsrapporten løfter vi flere temaer, men regionlederen peker særlig på tre områder der utviklingen raskt får konkrete konsekvenser: Kommuneøkonomi, overliggerdøgn og demensutvikling.
Kommuneøkonomi
Når mange kommuner går i minus, handler det til syvende og sist om hvem som får hjelp og når. – Det betyr, mest sannsynlig, at sårbare mennesker ikke får de tjenestene de har krav på, mener Follestad.
Hun beskriver en situasjon der kommuner i større grad må prioritere hardt, og der konsekvensene kan bli merkbare både for brukere og familiene deres.
– Når det blir trangere, kan folk få for lite hjelp eller så dårlig hjelp at de blir sykere. Og det går ikke bare utover brukeren, men også ektefeller, barn og andre pårørende.
Overliggerdøgn
Regionlederen ser økningen som et symptom på flaskehalser og for lite kapasitet i flere ledd: Det handler om mindre ressurser, både folk og penger. Plasser stenges ned, og det blir færre korttidsplasser.
Når neste ledd i kjeden ikke er gjort klar til å ta imot pasienten, kan det skape en sirkel av press, forteller hun: Pasienter skrives ut tidlig fordi sykehuset trenger plass, mens kommunen ikke alltid har kapasitet eller riktig tilbud klart.
Demensutviklingen
Follestad peker på en spenning hun tror blir stadig mer krevende: målet om at flere skal bo hjemme lenger, samtidig som behovet for tjenester og avlastning øker.
– Når flere skal bo hjemme lenger, kan det i praksis legge mer belastning på ektefeller og barn, sier hun.
Hun mener hjemmebaserte tjenester må styrkes, men løfter også frem tiltak som kan gi effekt i hverdagen: dagsenter, aktivitet og avlastning som gir pårørende nødvendig pusterom. Og hun er tydelig på at tidlig innsats må bli mer konkret, spesielt i møte med fastlege og tidlige sykdomstegn.
– Når fastlegen oppdager tidlige tegn til demens, må vi ha et løp som kommer tidligere i gang, så vi unngår at alle rundt blir utslitt før hjelpen er på plass, poengterer hun.
Mer åpen dialog – tidligere i prosessen
Når Follestad snakker om hva som må til fremover, kommer hun stadig tilbake til ett ord: dialog. Hun erfarer at kommuner jobber svært ulikt, både med bestilling, samarbeid og oppfølging. Hun mener det er rom for å løse mer hvis man snakker tidligere og mer åpent sammen.
– Vi trenger mer markedsdialog og mer åpenhet om utfordringene, ikke bare når anbudet allerede er i gang, presiserer hun.
>> Se intervjuet om markedsdialog med Riche Vestby fra LUP (Leverandrøutviklingsprogrammet)
Hun peker også på at Stendi, som stor aktør, har et ansvar for å bidra med erfaring og kunnskap. – Vi har et ansvar for å tilpasse oss kommunene og fortsatt tilby bærekraftige tjenester med god kvalitet. Og som stor aktør kan vi også utfordre etablerte sannheter og bidra med kritiske spørsmål inn i samfunnsdebatten.
Stå sammen om utfordringene
Til slutt håper Follestad at Omsorgsrapporten vil gi mer enn bare kunnskap. Hennes ønske er at den gjør det enklere å ta kontakt, stille spørsmål og finne løsninger sammen.
– Jeg håper kommunene ser at vi er opptatt av de samme tingene som dem, og at vi kan være en samarbeidspartner. Vi kan bidra med innsikt og opplæring, og gjøre ting lettere.
Og hvis hun skal oppsummere behovet for Omsorgsrapporten i én setning, sier hun det slik:
– Fordi vi trenger å stå sammen om utfordringene som kommer i omsorgsbransjen.