Et godt støtteapparat har vært helt avgjørende for fosterforeldrene, Hilde og Arild. Ekteparet fra Askim har lang erfaring med ulike typer fosterhjem, og for så mange som 21 barn.

– Å bidra til at barn har fått tilbake troen på seg selv, at de er verdt noe, har vært utrolig meningsfylt.

Ulike typer fosterhjem

Askim-paret har vært både ordinært fosterhjem, besøkshjem, beredskapshjem og spesialisert fosterhjem gjennom 25 år.

Det startet i 1997. Hilde og Arild hadde vært gift i ti år, og fått to egne barn. Da de ikke kunne få flere egne barn begynte spørsmålene å melde seg.

– Vi følte oss rett og slett ikke fulltallige. Jeg har alltid vært veldig glad i barn, og vi hadde mye mer omsorg å gi. Vi vurderte adopsjon, men konkluderte med at vi heller ville bli fosterhjem. Gleden var stor da vi endelig fikk møte vårt første fosterbarn, en liten krabat på halvannet år. Gutten ble boende sammen med familien helt til han ble voksen.

– Det var mange fine år, men når jeg ser tilbake er det mye vi kunne gjort annerledes. Vi var ganske blanke på hva skader hos barn kan innebære, og forstod ikke smerteuttrykkene. Vi fikk ingen oppfølging, ingen som ringte oss for å høre hvordan det gikk. Saksbehandler ble ofte byttet, og var vanskelig å få tak i.

Mer oppfølging som spesialisert fosterhjem

Dessverre viser undersøkelser fra Norsk Fosterhjemsforening at deres erfaring ikke er unik. Nesten halvparten av de ordinære fosterhjemmene opplever oppfølgingen som for dårlig, og vil ikke ta på seg nye oppdrag, eller anbefale det til andre.

– Det er høye tall, og jeg må innrømme at jeg tenkte det samme etter vår første plassering. Vi skulle ikke være fosterhjem igjen. Fordi vi følte oss så alene. Men så fant vi ut at det var mulig å være spesialisert fosterhjem der du får langt bedre oppfølging. Det ble løsningen for oss. Fordi vi ville jo egentlig ikke gi opp, sier Hilde.

Et godt støtteapparat ble avgjørende

For Hilde og Arild ble derfor tilgang til et støtteapparat, jevnlig veiledning, skolering og oppfølging avgjørende for at de skulle fortsette som fosterforeldre. De tok kontakt med flere aktører, og valget falt på Stendi.

– Vi likte filosofien. Barnet skal bli en del av familien. Samtidig er jeg opptatt av at flere ordinære fosterhjem burde vært forsterkede hjem. Barn som kommer fra veldig utrygge hjem trenger en voksen som er tilgjengelig hele tiden.

Barn som trenger akutt omsorg

I årene som fulgte åpnet Hilde og Arild hjemmet sitt for barn som trengte beredskapshjem. Noen ble hos familien bare i få dager, mens andre ble over lengre perioder.

– Det er mange årsaker til at barn ikke kan bo hjemme og trenger beredskapshjem. Det er ikke alltid en tragedie som ligger bak. Det kan være aleneforeldre uten nettverk som trenger akutt avlastning i forbindelse med en sykehusinnleggelse eller sykdom.

– Send dem til oss

Men ofte er det dessverre mer alvorlige årsaker som ligger ifølge Hilde. Noen lever i hjem med rus, andre har opplevd seksuelle overgrep, det kan være psykiatri inn i bildet.

– Noen av barna har blitt tilbakeført til sine biologiske hjem etter å ha bodd hos oss en periode, andre har fått permanente fosterhjem. Vi har fortsatt kontakt med de fleste, vi besøker hverandre og vi får små oppdateringer av hva som skjer i livet deres. Man blir jo veldig knyttet til barna.

Familien har tatt hånd om alt fra nyfødte til tenåringer, mange av dem har vært søsken.

– Når man får telefon midt på natta om at det står to barn på en politistasjon og trenger et trygt hjem, selvsagt sier vi ja. Send dem til oss.

Samarbeid med biologiske foreldre

For Hilde og Arild har det vært viktig å skille mellom sak og person i samarbeidet med biologiske foreldre, både ved tilbakeføring og når de har hatt barn boende hos seg.

– Jeg har aldri opplevd at foreldre ikke er glad i barna sine. Det ligger alltid en historie bak hvorfor ting har gått galt. Det kan være omsorgssvikt i flere generasjoner som har fått forplante seg. Og selvsagt er det vondt å se at barnet ditt velge en annen armkrok enn din.

Fosterbarn trenger trygge rammer

For Hilde og Arild har det vært viktig å etablere trygge rammer rundt barna, og tilnærme seg hvert enkelt barn på barnets premisser.

– Det er mange årsaker til barns smerteuttrykk. Mange har ikke hatt en voksen å speile. Dersom en av foreldrene eksempelvis er psykisk syk, kan det være vanskelig for et barn å lese ansiktsuttrykkene til den voksne, og få bekreftelse. Er det jeg gjør nå riktig? Er det andre gjør mot meg riktig?

Mange barn har aldri hatt rammer, da må vi lage disse rammene. Etablere hverdagsrutiner, være tilgjengelig og la barnet finne roen i eget tempo. Å ta del i de små skrittene som gjør barnet stadig tryggere er verdt hvert et grått hår vi har fått på hodet opp gjennom.

Ifølge Hilde og Arild må man kunne tåle en støyt som forsterket fosterhjem. Man må kunne stå i situasjoner som kan virke uhåndterbare. Da er det uvurderlig å kunne lene seg på et etablert faggrunnlag, med metoder og verktøy tilpasset barn med traumer.

Det er alltid hjelp å få

Hilde og Arild kan fortelle om sterke episoder. Om barn som aldri har fått servert varmt mat, om barn som skader seg, og barn som benytter enhver anledning til å rømme.

– Dette er barn som har det fryktelig vondt. Vanskelige situasjoner kan oppstå hele døgnet. Da er det veldig betryggende å kunne sparre med en fagkonsulent som kjenner deg og som kjenner barnet. I Stendi kan vi i tillegg ringe vakttelefonen 24/7. Vi vil alltid få veiledning og vi vil alltid få hjelp.

Ønsker å trekke frem det positive

Til tross for mange tøffe tak er det likevel de mange positive sidene ved omsorgsjobben Hilde og Arild ønsker å trekke frem.

– Å kunne bidra til gode endringer i et barns liv. Å få oppleve at huset fylles med latter og barnestemmer. Spise frokost sammen, snakke sammen, lese bok. Å kunne gi et barn sin første julegave. Å kunne gi barn helt hverdagslige opplevelser som vi andre tar for gitt.